Penn

Ordet penn kommer via det norrøne penni opprinnelig fra det latinske penna som betyr «fjær».
I oldtida ble det skåret til rørpenner av siv som så ble dyppet i blekk under bruk. Seinere ble det lagd penner av vinge- eller halefjærene av gjess eller andre store fugler. På disse pennene ble fjærstammen skåret tvers over på skrå for å danne et hulrom til blekket og samtidig en spiss, som eventuelt fikk en splitt. Siden kom splittpenner med løse pennesplitter av metall som ble festet på enkle pennekaft. Slike stålpenner ble vanlige på 1800-tallet.

Fyllepennen bruker også en spiss av metall men oppbevarer blekket i en patron eller et hulrom i skaftet. De første fyllepennene ble produsert av L. E. Waterman i USA i 1884. Seinere kom kulepenner der blekket i form av en pasta ble plassert i det tynne pennerøret og overført til papirunderlaget ved hjelp av en ørliten rullende kule ytterst på røret. Prinsippet ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet, men kulepenner ble først solgt i Storbritannia på 1930-tallet og lansert på et bredere marked i 1945. Siden har ulike tusjpenner med porøs filt- eller fiberspiss overtatt for både fyllepenner, kulepenner og blyanter.